Fotballfellesskapet vårt er verdt å beskytte

I helgen publiserte NRK en sak om et brutalt og uprovosert angrep på Lyns supporterkoordinator André.

Det er vondt å lese Andrés historie. Samtidig må den fortelles. Dette er nemlig ikke unikt. Ved flere anledninger har Lyn-supportere blitt konfrontert eller truet. Så sent som i september i år møtte et tjuetalls personer opp på Cafe Nero og kastet bord og stoler mot lokalet der Lyn-supportere hygget seg etter kamp. Det finnes flere eksempler, også i andre klubber.

Helst snakker jeg om alle de gode og positive sidene ved fotballen. Om felleskapet, om varmen, om klemmene og pasjonen. Om spillere, frivillige, supportere og ansatte som sammen skaper noe som betyr langt mer enn 90 minutter med fotball. Om samarbeid og støtte en opplever også på tvers av klubber i Norge.

Alt dette er sant. Men skal vi ta vare på dette fellesskapet, må vi også anerkjenne at det finnes mørke sider. Og vi må tørre å si tydelig fra når grensene brytes. Når den sunne, sportslige rivaliseringen bikker.

André forteller at han ble omringet, slått og sparket mens han lå nede, før gjerningspersonene forsvant med bagen hans med Lyn-logo. Politiet har sikret videoovervåkning som ifølge politiet utgjør en sentral del av etterforskningen. Gjerningspersoner er identifisert, og NRK kan knytte flere til ultrasmiljøet rundt Vålerenga.

Ansvaret for vold ligger alltid hos den som utøver den. Punktum.

Det er politiets oppgave å etterforske og plassere det strafferettslige ansvaret.

Samtidig må vi i fotballen ta ansvar for kulturen rundt sporten vår.

Det ansvaret stopper ikke ved stadionporten. Vold har ingenting på en fotballarena å gjøre. Den har heller ingenting på puben, på T-banen, på toget eller i gatene å gjøre.

Vi som er ledere både i fotballens organisasjoner, i klubb og i supportermiljøene har både en mulighet og et ansvar for å vise hva vi står for. Hvilke verdier som gjelder. Hva vi aksepterer, og hva vi aldri skal akseptere. Ikke fordi flertallet av norske fotballsupportere trenger å bli fortalt at vold er galt. Men fordi taushet aldri må kunne oppfattes som aksept. 

André forteller at opplevelsen har gjort ham mer redd. Samtidig velger han å fortsette i rollen som supporterkoordinator i Lyn.

Det viktigste vi kan gjøre, er ikke å la dem som bruker vold få definere hva norsk supporterkultur skal være.

Vi i Lyn skal derfor fortsatt gå på kamp. Vi skal fortsatt møtes på pub. Vi skal fortsatt gå i byen med drakt, skjerf og klubbfarger. Vi skal fortsatt synge, juble, diskutere og kjenne på den sportslige rivaliseringen.

Fordi fotballfellesskapet vårt er verdt å beskytte, må vi også være villige til å stå opp for det. Et stolt, samlende og modig fellesskap - det er mitt fotball-Norge.

Christine Viland, daglig leder i Lyn 1896